Finnmarksloven anerkjenner at samer og andre har rettigheter til grunn og naturressurser i Finnmark. Slike rettigheter har folk de fleste steder ellers i Norge fått anerkjent for lenge siden. Det har vært en naturlig utvikling der bruk av naturen gjennom generasjoner har nedfelt seg i eiendoms- og bruksrettigheter. En slik naturlig utvikling har ikke Finnmark hatt. Det skyldes mye at naturbruken i Finnmark opp til i dag har vært overveiende preget av jakt, fiske, fangst og reindrift, mens den ellers i landet har vært mer preget av jordbruk.

Bevisstgjøring
På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samesak blir også i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP).

Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten rundt 1980. Alta-saken gjennomgikk flere stadier fra kraftutbyggingssak, til Masi-sak, miljøsak, samerettssak og til slutt urfolkssak. Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser og kulminerte med 600 politifolks rydding av sameleiren og fjerningen av lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981. For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt.

Urfolk
Utenriksdepartementet tok i 1979 initiativ til å løfte fram urfolks interesser i FN systemet, og i 1982 opprettet FN en egen Arbeidsgruppe for urfolksspørsmål (WGIP). Norge påtok seg også en pådriverrolle for å få revidert ILO-konvensjon nr. 107 som hadde en sterk integrasjonsmålsetting for urfolk. De samiske representantene var svært aktive i arbeidet med å få enighet og vedtatt en ny ILO-konvensjon nr. 169 i 1989. Den nye reviderte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater ble godkjent av Stortinget i 1990.

Alta-saken
Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble i praksis anerkjent ikke bare som en minoritet, men også et urfolk. Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.

Samerettsutvalget ble første gang oppnevnt 10. oktober 1980 med professor Carsten Smith som leder.
Samerettsutvalgets første innstilling om en egen grunnlovsbestemmelse, om samenes rettsstilling og om representative organer ble avgitt til Justisdepartementet 15. juni 1984 (NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling). Forslaget fra samerettsutvalgets første innstilling ledet til sameloven av 12. mai 1987 nr. 56 og grunnloven § 110a, som ble vedtatt 27. mai 1988.

Finnmarksloven tar form
Samerettsutvalgets andre innstilling, med sorenskriver Tor Falch som leder fra 1987, skulle ta for seg ”den samiske befolkningens rettslige stilling når det gjelder retten til disponering og bruken av land og vann”. Om den geografiske avgrensningen heter det i mandatet at ”Utvalget bør i denne sammenheng i første rekke se på forholdene i Finnmark fylke – ikke bare inne i landet, men også i fjordene og ute ved kysten – og bør i nødvendig utstrekning utrede de samme spørsmålene i andre deler av landet med samisk befolkning”. Samerettsutvalget avga sin andre innstilling som omhandler sikring særskilt av naturgrunnlaget for den samiske kulturen, bruk og forvaltning av grunn og naturgoder i Finnmark, og vern mot inngrep og naturgoder i alle samiske bruksområder i landet til Justisdepartementet i januar 1997 (NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur).

I april 2003 fremmet regjeringen Bondevik II forslaget til finnmarkslov. Lovforlaget fikk meget sterk kritikk både fra samisk hold, fra folkerettseksperter, FNs rasediskrimineringskomite og ILOs ekspertkomite. I tillegg til at lovforslaget ikke holdt folkerettslig, hadde også regjeringen brutt sin folkerettsplikt til å konsultere Sametinget om lovforslaget. Stortinget bestemte seg derfor for selv å konsultere Sametinget og Finnmark fylkesting om lovforslaget. Gjennom disse konsultasjonene kom partene altså fram til en lov som både Sametinget og Finnmark fylkesting kunne slutte seg til.

10 000-årig historie
Det som i år 2005 ble til en finnmarkslov, har sin bakgrunn flere tusen år tilbake i historien.
I Finnmark har det bodd folk i over 10 000 år. De som bodde i disse områdene så langt tilbake var mindre jakt-, fiske- og fangstsamfunn. I løpet av de siste 2 000 årene før Kristi fødsel oppstår det arkeologene i dag kan kjenne igjen som kjente samiske kulturtrekk.

Fram til midten av 1200 tallet var området nord for Lyngen å regne som et ensidig samisk bosettingsområde. Samenes ressursbruk i disse områdene var også i stor grad er knyttet til havet. Disse ressursene ble benyttet både som grunnlag for vareutveksling med andre (norrøne folk/nordmenn) og som materielt uttrykk for territoriell tilstedeværelse. Mot slutten av 1200 tallet skjer det en etablering av norske fiskevær i Finnmark, noe som har sin bakgrunn i Bergens-handelen, der fisk nordfra ble byttet mot korn. Denne første tilstrømningen av fremmede befolkningselementer – både norske og utenlandske - nådde høydepunktet mot slutten av 1500-tallet. Deretter minker innslaget av ikke-samer fram mot begynnelsen av 1800-tallet. Fra begynnelsen av 1700 tallet skjedde det også en kvensk innvandring til Finnmark.
Fornorskingspolitikk
På 1800 tallet skjer det en stadig økende bevissthet om den norske nasjon. Norge fikk sin grunnlov i 1814 med stor grad av selvstendighet. Den norske nasjonsbyggingen er i en startfase, men så seint som i 1825 benekter fogden i Øst-Finnmark skriftlig at staten eide grunnen i hans embetsdistrikt. Etter dette endrer likevel bilde seg raskt. I 1848 hevder regjering og storting at staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid. Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av nomadiske samer, og nomadisme ga ingen eiendomsrett. Læren om eiendomsrett ble tett knyttet sammen med sedvanerett, staten og det norske folk med sitt siviliserte jordbruk. Universitetsfag som juss, historie og arkeologi støtter opp under en framherskende politisk ideologi om det norske bondesamfunnets naturgitte forutsetninger for nasjonal selvstendighet. Den norske naturen preget det norske folk, og formet dets egenart. Samene passet ikke inn i dette bilde og ble framstilt som usiviliserte og mindreverdige nomadefolk uten eiendomsrett til jord. Å etablere jordbruk i Finnmark ble viktig for å markere norsk overhøyhet og norsk etnisitet i Finnmark.


Jordbruk
Tilgangen til å drive jordbruk ble også strengt regulert av de norske myndigheter. Etter 1888 kunne bare norske og svenske erverve jord i Norge og norsk statsborgerskap kunne bare oppnås av dem som behersket norsk språk. I 1899 ble Selskabet til Fremme av Finnmarks Jordbrug stiftet i Kristiania. Selskapets mål var å fremme jordbruk i Finnmark og verne om de norske interessene i grensestrøkene mot Russland. Denne dreiningen mot en stadig hardere fornorsking nådde et foreløpig høydepunkt med Stortingets vedtakelse av ny jordsalgslov i 1902. I denne loven heter det at bare norske statsborgere kunne være kjøpere, og det skulle legges vekt på å selge til dem som gjorde nytte for seg som jordbrukere og mennesker ”…som kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig Brug”. Loven gjaldt til 1965.

Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig. I 1924 sier blant annet en parlamentarisk skolekommisjon at ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes. Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning”.


"Samisktalende nordmenn"
Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten. Den holder likevel stand overraskende lenge. I 1956 nedsatte regjeringen Gerhardsen Samekomiteen for å utrede ”prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet”. Samekomiteen fulgte opp dette mandatet med en innstilling i 1959 som fremmet et grunnsyn som brøt med fornorskingspolitikken. Målsettingen for myndighetenes samepolitikk måtte være å styrke samene som gruppe. Komiteen mente positive særfordeler var nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn. Regjeringa fulgte ikke opp forslagene fra Samekomiteen i sin melding til Stortinget i 1963. Regjeringa unnlot å ta stilling til samene som en etnisk minoritet, samene ble i stedet omtalt som ”samisktalende nordmenn”, og regjeringa presiserte at målet med å bevare samisk kultur i vårt land skulle bero på individuelle valg. Utover 1970-tallet skjer det en viss glidning mot å akseptere samer som en minoritet i Norge. Undervisning i samisk ble slått fast som en rett i 1967 og et samisk gymnas kom samme året i stand i Karasjok. I 1973 ble kultursenteret Sámi Instituhtta/Nordisk samisk institutt opprettet i Kautokeino. Det utviklet seg seinere til et utrednings- og forskningsinstitutt.


Artikkelen er skrevet av Torvald Falch, seniorrådgiver i Sametinget


Kilder:
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750. Cappelen 2004

Minde, Henry: Urfolksoffensiv, folkerettsfokus og styringskrise: Kampen for en ny samepolitikk. I Samer, makt og demokrati. Gyldendal 2003 (Red. Bjørn Bjerkli og Per Selle).

Olsen, Bjørnar: Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Universitetsforlaget 1994

Pedersen, Steinar: NOU 1994:21 Del II

Pedersen, Steinar: Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark. Kronikk i Aftenposten 7. mai 2004

Skandfer, Marianne: Keramikk og politikk. En forskningshistorie fra Pasvik. Viking 2002.